Noen ganger får flinke journalister i Dagbladet lov å ta fri fra det tabloide og bruke tid på gode saker. Dybdeintervjuer, grundig gjennomgang av temaer, artiklene som gjør at jeg alltid vil elske Dagbladet litt alle mangler til tross. Sist ute er “Den usynlige” av Bernt Jakob Oksnes, historien om en mann ingen dukket opp i begravelsen til.
Jeg har sett den anbefalt på twitter, i blogg og på facebook. All blesten fører til en egen sak om saken, og vi får muligheten til å skrive til og få svar fra journalisten i nettmøte. ” “Beste artikkel jeg har lest i en avis noen sinne” sier flere, og det mangler ikke på ros, takknemlighet og historier om tårene som rant da de leste. En lurer på om journalisten er singel. Men innimellom alt skrytet dukker det også opp noen kritiske spørsmål. Hva ville mannen tenkt om å bli kjent som ensom og psykisk utviklingshemmet etter sin død? Hvorfor har han valgt å gå ut med fullt navn på alle de involverte, for eksempel halvsøsteren som ikke har hatt kontakt med broren på 30 år? Det er gode spørsmål som det er vanskelig å svare på. Det er tydelig at journalisten og redaksjonen har stilt seg selv de samme spørsmålene over tid, og endt på et valg uten å føle seg helt sikre på om det er riktig. Finnes det egentlig noe riktig svar?
Vi har ingen planer om å spore opp døde personer i Bloggpuls, men vi står også overfor vanskelige spørsmål når det kommer til hva vi kan skrive om. Bloggosfæren er full av utfordringer på det punktet. Det finnes blogger om psykiske lidelser, spiseforstyrrelser, indre tanker og utlevering av private detaljer. Det er ikke opp til oss å bestemme hva folk kan skrive om, men vi må velge hva vi ønsker og ikke ønsker å promotere. Vi har et redaktøransvar vi tar alvorlig, men det er ingen enkel oppgave. Debatten har gått internt i flere uker, og mange veldig gode innspill til tross innser vi at vi aldri kommer til å ha klare svar. Det vil alltid bli en subjektiv vurdering innenfor vage retningslinjer.
Når det kommer til psykiske problemer er vi veldig glade for åpenheten og aksepten internett har ført med seg. Vi jubler over at det har blitt mer ok å snakke om slike ting og å bli akseptert for hele den man er, istedet for å få et stempel om man står frem som psykisk syk. Likevel ser vi faren i det hele. Når er det bloggeren som skriver om sin psyke, og når er det sykdommens egne ord? Vi vet at udistansert blogging om spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk kan trigge nettopp dette hos andre i samme situasjon. Samtidig kan det å skrive om det man går gjennom og få lov til å være åpen om problemer fungere som terapi for den som skriver. Det kan være trøst i å vite at andre har det som en selv. Hvordan vet man om det positive veier opp for det negative? Våre yngste redaksjonsmedlemmer minnet oss også på en vinkel vi ikke hadde tenkt på en gang. Hva tenker en tenåring med overaktive hormoner når de kommer over bloggen til en voksen med en psykisk diagnose? Kan det være lett å forveksle sin egne normale tenåringshormoner med noe alvorlig?
Vi har i tillegg en generasjonskløft når det kommer til åpenhet og utlevering på internett. Vi har en eldre generasjon som er veldig opptatt av å skille mellom privat og nett, og en ny generasjon som er vant til å ha livet sitt på internett. Tenk så flau jeg hadde vært om foreldrene mine hadde lagt ut bilder av meg på nettet i barndommen tenker vi gamlingene, og glemmer at dagens unge allerede legger ut det aller meste uansett. Tenk når sjefen din får se det der om ti år sier vi, og glemmer at sjefen kan finne akkurat det samme fra resten av generasjonen når den tid kommer. Det er vanskelig for oss å skulle sette grenser for hva som er sunn eller muligens usunn åpenhet blant unge når de har vokst opp med en annen “normal” enn oss.
Dette ble mange spørsmål uten svar, men Magni kommer til å skrive litt om hva vil har kommet frem til senere. Vi vil gjerne høre deres tanker om disse utfordringene, legg igjen en kommentar eller link til bloggpost om dere har det. Vil be dere om å ikke referere til spesifikke blogger, men heller diskutere temaet generelt.
(Lagt til i ettertid: Thomas Moen om Vær Varsom Plakat for bloggere: http://thomasmoen.com/var-varsom-plakat-for-bloggere/)
20 kommentarer
Beklager hvis jeg virker pirkete, men det “redaktøransvaret” man eventuellt opplever som blogger må ikke forveksles med det juridiske redaktøransvaret profesjonelle redaktører i trykte aviser og tidsskrifter har (straffeloven § 431). Vi bloggere har ikke et slikt spesielt juridisk ansvar, derfor er det på en måte litt uheldig å bruke uttrykket “redaktøransvar”. Heller ikke “vær varsom”-plakaten til Norsk Presseforbund har noen gyldighet for vanlige bloggere som ikke er medlem av Norsk Presseforbund. For de fleste bloggere gjelder helt vanlige lover og regler som ellers i samfunnet, og det er for det meste et spørsmål om hva man selv mener er etisk forsvarlig. Som du er inne på er det ofte vanskelig å finne enkle svar på denne type spørsmål.
Veldig enig med anonym her, det er vanskelig å finne svar på slike spm.. Men når man først har utlvert seg på nett, så må man også tåle at man kan bli promotert.. De fleste bloggere ønsker jo lesere og pinger selv bloggen sin i hytt og gevær. Hva dere vil promotere er klart opp til dere, men dere trenger ikke bekymre dere for “redaktøransvaret” slik som dere legger ut her.. Jeg skjønner at dere vil ha et moralsk og etisk riktig konsept. Men hva med blogging er etisk og moralsk? Det er personlig.
Jeg har forståelse for at Bloggpuls ønsker å ha en godt gjennomtenkt strategi med tanke på hvilke bloggere dere ønsker å promotere og ikke. Historien om #denusynlige er et godt eksempel på dette, og synliggjør flere aspekter ved det å sette grenser for informasjon som offentliggjøres.
Jeg for min del synes det kan være vanskelig å vite hvor grenser går for åpenhet. Og samtidig; blogging er en arena for å lettere skape gjenkjennelse når det gjelder livets store og små spørsmål. Det kan være en stor ressurs i arbeidet med å alminneliggjøre og skape forståelse for tema som tidligere ikke kunne skrives om. Jeg setter stor pris på bloggere som skriver ærlig og åpent! Innlegg kan, dersom det “treffer” riktig person, imidlertid dessverre også trigge vanskelige tema i leserens liv. Ingen tydelige svar fra meg, men lykke til i prosessen!
anonym, Tidskontroll og Maria:
Bloggpuls kommer til å være i et annet rom enn private blogger og på sikt er det mye mulig at vi beveger oss i en mer kommersiell retning. Derfor mener vi det er riktig og nødvendig at vi snakker om redaktøransvar på dette tidspunktet, og derfor kommer vi til å forholde oss til Vær varsom-plakaten – selv om vi p.t. ikke er underlagt dette.
Akkurat nå i prosjektfasen er vi bloggere, men så fort siden er oppe vil Bloggpuls Magasin være mer som en nettavis. I tillegg er Bloggpuls registrert i Brønnøysundsregistrene. Så vi befinner oss i en gråsone, og ønsker å holde oss på den sikre siden. Det handler ikke bare om å følge lover, men også ansvaret vi føler på grunn av påvirkningskraften man får når man har mange lesere. Mange blogger har flere lesere enn lokalavisene (og noen flere enn større nettaviser), personlig synes jeg flere kunne tatt det ansvaret mer seriøst enn å bare skulle følge loven. Blogging er et forholdsvis nytt fenomen og lovverket forandrer seg ikke så kjapt. Nå er det jo faktisk snakk om egen vær varsom plakat for bloggere, så det er mulig det forandrer seg i fremtiden. Til da foretrekker vi å ha tenkt godt over temaet og å følge egne retningslinjer.
http://www.kjendis.no/2010/01/29/kjendis/blogging/internett/tv_og_medier/10157559/
Poenget mitt er bare at dere ikke har noe redaktøransvar i juridisk forstand. De som ønsker politisk blogging dit peppern gror vil på sikt forsøke å introdusere slik lovgivning, men heldigvis er vi ikke kommet dit enda.
Vi må skille mellom juss og etikk. Mitt inntrykk er at de fleste mennesker oppfører seg ansvarsfullt på nett og utvikler en naturlig etisk bevissthet omkring sin rolle som bloggeier/moderator.
Det vil alltid finnes enkeltpersoner som feks bedriver sjikane, men akkurat som ellers i livet er det i de aller fleste tilfeller ikke behov for formelle lover og regler for å forholde seg til slikt.
Det som ofte gjør det vanskelig å komme med enkle svar i etikkspørsmål er at vi mennesker er ulike. Slik sett vil det være naturlig om ikke alle nettsteder følger samme etiske retningslinjer, men at hvert nettsted staker ut sin egen kurs slik dere nå gjør.
anonym: Bloggpuls blir noe mer enn bare en blogg. Vi er i en gråsone, men har som mål å bevege oss i retning nettmagasin. Vi må derfor tenke framover fordi vi mest sannsynlig etter hvert også vil få et redaktøransvar i juridisk forstand.
Om du kan tilby kunnskap og rettledning på vegen dit så ta kontakt med post@bloggpuls.no for en uformell prat.
Igjen, redaktøransvaret gjelder som sagt for trykte aviser og tidsskrifter, feks Dagbladet. Det finnes ingen lov som dekker bloggtjenester/nettsteder/nettmagasin. Det finnes heller ingen rettspraksis på området som skulle tilsi at redaktøransvaret gjelder for denne type aktiviteter. Det er med andre ord ikke noe konkret som tilsier at redaktøransvar gjelder for bloggere og nettsteder. Dette betyr selvsagt ikke at situasjonen er lovløs, mange andre lover kan komme til anvendelse bare ikke den om redaktøransvar. Uansett, skulle påtalemyndigheten ønske å prøve § 431 i retten er det helt utenkelig at de kommer etter et prosjekt som Bloggpuls som de helt sikkert vil være begeistret for. Skal det statueres eksempler vil det bli noen myndighetene ikke liker, slik som Hegnar Online, Document.no eller en anonym blogger som meg selv som må i ilden.
Hvilke etiske valg dere tar i forhold til hvilket innhold som formidles på bloggpuls har jeg ikke så sterke formeninger om. Bloggsfæren er som en stor andedam og så lenge man følger lovverket kan man gjøre som man vil i sitt hjørne av dammen. Dere må gjerne følge § 431 og “vær varsom”-plakaten, jeg ønsket bare å opplyse om at dette er fullstendig unødvendig og etter mitt syn uheldig med tanke på bloggeres rettigheter. Jeg er overbevist om at dere har god nok dømmekraft til å ta ok avgjørelser helt på egenhånd i hvert enkelt tilfelle som dukker opp. Det spiller vel liten rolle om noe er greit ifølge “vær varsom”-plakaten, hvis hjertet forteller noe annet.
Vi liker både lovverket og vær varsom plakaten, så det er noe vi ønsker å følge uansett om vi må eller ikke. Vi er mer opptatt av å bidra positivt enn hva vi har rett til å si eller gjøre, så debatten vi har hatt har ikke handlet om å beskytte oss selv fra lovverket, det har handlet om etiske valg og hvordan gjøre dette på best mulig måte for alle.
Ellers tror jeg ikke de politiske bloggene er de mest utsatte akkurat. Vi har snakket mer om psykiske problemer, utlevering og ung alder. Lovforandringen det har vært snakk om har gått på markedsføring og vært mer med tanke på typen rosablogger. Så jeg tror muligens vi er inne på to forskjellige debatter her.
Hvis dere synes straffeloven § 431 burde omfattet blogger/nettmagasin og liker “vær-varsom”-plakaten, så forstår jeg at dere ønsker å følge begge delene selv om det ikke er nødvendig.
I spørreundersøkelser utført av MMI konkurrerer journalister med bilselgere om å være den yrkesgruppen med minst tillit i befolkningen, så at norsk presse er det naturlige stedet for bloggere å hente inspirasjon fra når det gjelder etikk har jeg vanskelig for å se.
Når vi bloggere nå med raske skritt utkonkurrerer mediehusene bør vi tenke nytt og ikke kopiere mediebransjen, som mildt sagt er pill råtten.
At dere har omtanke for medbloggere/medmennesker synes jeg er kjempeflott. Og man trenger ikke lover fra staten eller etikk-plakat fra Norsk Presseforbund for å vise omtanke for andre mennesker. Hvor man skal sette grenser på nett er som du skriver ofte vanskelig å avgjøre, og man må kanskje innse at ingen er feilfrie og at det nødvendigvis vil bli en del avgjørelser man i ettertid skulle ønske var håndtert annerledes.
“Hva tenker en tenåring med overaktive hormoner når de kommer over bloggen til en voksen med en psykisk diagnose? Kan det være lett å forveksle sin egne normale tenåringshormoner med noe alvorlig?”:
Her lages det et skarpt skille mellom den som har pådratt seg en psykiatrisk (ikke: psykisk) diagnose og det å være normal. Jeg hadde virkelig håpet at oppegående folk tenkte litt videre…
Burde kanskje bloggere som har fått en psykiatrisk diagnose, ha en varseltrekant på headeren og skrive hvilket nummer diagnosen har i ICD-10? Altså slik at tenåringer skjønner at de ikke må ta teksten alvorlig.
I USA er det lov å reklamere for medisiner, og i motsetning til andre reklamer har disse en del regler å forholde seg til. For litt siden kjørte et p-pille merke på med reklame for deres p-pille om man hadde symptomene til en diagnose man får om man har mer enn normale plager under menstruasjon (beklager at jeg ikke husker detaljene, diagnosen heter noe med P og D tror jeg). Men reklamen fikk det til å virke som om alle som har mensen har denne diagnosen og dermed trenger deres p-pille.
De som lager reglene for medisinske reklamer likte ikke dette, og tvang dem til å kjøre en ny reklame. Den nye reklamen sier at vi hadde for litt siden en reklame der det kunne virke som om normale menssymptomer var det samme som å ha *navn på diagnose*. Det er ikke tilfelle og du trenger ikke bekymre deg for å ha diagnosen med mindre symptomene dine er bla bla bla.
Poenget med den siste reklamen var ikke å si at det var en forskjell på normale mennesker med normale mens-symptomer, og unormale mennesker med unormale symptomer. Den sier bare at om man har utover det normale av symptomer finnes det hjelp, og presiserer at det ikke er nødvendig med ekstra medisiner om man har normale mens-symptomer. Det hadde ikke vært bra om alle med mensen plutselig hadde tatt ekstra sterke p-piller, men det er fint at de som har ekstra plager kan bruke dem.
På samme måte som det er forskjell på en normal hodepine og migrene (uten at jeg mener å si at broren min er unormal fordi han har migrene). Det er forskjell på symptomer utover det normale, og det å være en unormal person.
Jeg synes ikke jeg har laget noe skille mellom normale mennesker og mennesker med en psykiatrisk diagnose i teksten over.
Jeg skjønner ikke hvorfor diagnose i det hele tatt ble blandet inn i dette innlegget.
Det går fint an å bestemme seg for å forsøke å sette en grense ved TEKSTER som kan oppfordre til selvmord, selvskading, sulting og annen destruktiv atferd uten samtidig å si noe om bloggeren og dennes eventuelle diagnose.
Kan en tenåring ta skade av å lese bloggen min, Virrvarrs blogg og Victorias blogg, fordi vi er “voksne med diagnose”?
Jeg er bare så lei av stigmatisering. Først setter det som skal være et hjelpeapparatet, ofte stigmatiserende diagnoser på folk som ber om hjelp. Og så skal man altså i tillegg oppleve at tenåringer blir advart mot å lese det man skriver etter at det såkalte hjelpeapparatet har gjort sitt.
Alt som er nevnt ovenfor er spørsmål, ting det kan være lurt å ha i bakhodet når vi leser, anbefaler eller skal gjøre intervjuer. Bloggpuls kommer aldri til å advare mot blogger, det er ikke det anbefalinger handler om. Og vi har ikke noen liste over blogger det ikke anbefales fra.
Du drar frem eksempler på bloggere som skriver om temaet på en utmerket måte. Det finnes f.eks ikke en eneste post på Virrvarrs blogg som i det hele tatt nærmer seg noen gråsone på hva som kan anbefales, heller helt motsatt. Og Victoria er en vi har konsultert med når det kommer til temaet, så det sier seg selv at vi synes hun tar det opp på en måte vi ser opp til. Hadde alle blogger vært som disse hadde det ikke vært nødvendig å tenke på temaet i det hele tatt.
Men når man beveger seg bort fra de mest kjente bloggerne (og det vil vi gjerne gjøre), så finnes det veldig mye annet der ute. Ting man bør være litt obs på, uten at det betyr at man skal dele ut varselstrekanter.
Nå er jeg motstander av psykiatrisk diagnostikk. Men om jeg et øyeblikk later som om jeg godtar den: Diagnoser er ment for helsevesenet, og er ikke ment å brukes mot folk i andre sammenhenger. Dette må være misbruk av diagnoser, selv sett med diagnosetro fagfolks øyne.
Hvis man tenker mye over hvilke konsekvenser det skrevne ord i ytterste konsekvens kan få for noen få personer i helt spesielle situasjoner kan man risikere å måtte moderere vekk svært mye. Det kan vel feks tenkes at mine krasse kommentarer om norsk presse kunne få en nylig oppsagt journalist som lider av depresjon til å hoppe ut av vinduet.
Bør det være en moderators oppgave å skulle forhindre slike sjeldne eventualiteter? Hvis man mener det er det, skal alle tenkelige grupper beskyttes eller bare noen få utvalgte? Bør anoreksikere feks “beskyttes”, men ikke deprimerte journalister?
Jeg mener det er en forskjell på å beskytte konkrete enkeltpersoner mot sjikane fra andre eller mot seg selv (feks en blogger som åpenbart mister dømmekraften som følge av alkoholmisbruk og skriver noe alle forstår vedkommende vil angre veldig på neste dag), og det å skulle sensurere innhold med tanke på hvordan stoffet i ytterste konsekvens kan tenkes å påvirke ulike pasientgrupper.
Så lenge alle har tilgang til nettsteder som Google er jeg ikke sikker på om det spiller så stor rolle hva moderator velger å gjøre. Før eller siden vil sårbare personer komme over stoff som kanskje ikke er ideelt, personens livssituasjon tatt i betraktning.
Jeg skal bare blande meg helt kjapt her, ettersom jeg holder i trådene for anbefalte poster.
Til Sigruns kommentar: Vi blander ikke diagnose inn i anbefalingene — på ingen måte. Vi har hverken mulighet til eller ønske om å vite hvem som har diagnoser eller ikke, og jeg tror ikke det var det Elise ville fram til, heller.
Vi setter heller ingen grenser eller regler for hva som får anbefales — vi har 20-30 anbefalere i sving (og gruppen vokser) så det sier seg selv at det er en utøylelig gruppe! Men vi forsøker å skape en viss bevissthet i forhold til hva som kan skje hvis siden vår blir så stor at anbefalinger herfra leder til stor og plutselig trafikk inn til noen som hittil har snakket inn i det tomme intet, eller som skriver om lett identifiserbare personer.
kamikaze skrev:
“Men vi forsøker å skape en viss bevissthet i forhold til hva som kan skje hvis siden vår blir så stor at anbefalinger herfra leder til stor og plutselig trafikk inn til noen som hittil har snakket inn i det tomme intet, eller som skriver om lett identifiserbare personer.”
Nå tar dere kanskje suksessen litt på forskudd, men det du er inne på her synes jeg det er veldig fornuftig å tenke over. Å bli slashdottet er kanskje uproblematisk hvis man skriver om feks strikking, men kanskje ikke like hyggelig hvis man blogger om traumatisk brudd med kjæresten. Men noen vil sikkert takle det fint også. Tror magefølelsen er bedre rettsnor i slike avgjørelser en klare regler.
Hehe, vi har en drøm, ja
Har lagt til link til Thomas Moens post om Vær Varsom Plakat for bloggere på slutten av posten.
http://thomasmoen.com/var-varsom-plakat-for-bloggere/