Og det gjør de visst når mormor, mor og datter befinner seg på samme sted. På Facebook befinner de seg alle sammen. Det medfører det vi omtaler som colliding worlds. The keep-’em-separated dept (!) ved Techdirt sier at det blir omtrent som når George Constanza friker ut fordi kvinnen han dater blir venner med vennene hans. Når du må kjenne på den du var på ungdomsskolen fordi det popper opp folk du kjenner fra den gang, så kan det være en helt annen enn den du definerer deg som nå i sosial sammenheng. Den du er i jobbsammenheng er en annen enn den du er privat. Den du er som mamma er en annen enn den du er som venninne. Det er mange muligheter for sosiale sfærer som kan dunke borti hverandre.
Faglig Facebook
Det er mange og flere og flere som bruker facebook i en eller annen faglig sammenheng. På mange arbeidsplasser er det en naturlig og daglig del av arbeidet du gjør. Når jeg holder kurs i bruk av sosiale medier er det helt naturlig å vise fram hvordan facebook fungerer. Derfor har bruken både en personlig og en faglig karakter -samtidig. Balansegangen må settes og du må være bevisst. Denne blandingen har jeg levd med en stund og er egentlig komfortabel med den. Min konklusjon er at det du skriver må kunne gå i begge sammenhenger. Stjernesøkeren har også tenkt på dette:
Etter at jeg har begynt å kommentere/svare/spørre både i forbindelse med NITH, studiene våre, Dare to be Digital, spill i bibliotek, og andre mer seriøse emner, så føler jeg større press på å kutte ned på det private – mindre fleip og mindre info. Facebookprofilen min har tatt steget mot en mer profesjonell holdning.
Jeg tror ikke vi behøver å fleipe mindre, men kanskje tenke mer over at de som leser, mottakerne ikke ser oss og ikke nødvendigvis kjenner oss så godt – ergo holder man seg unna de største mulighetene for misforståelser. For de kan godt ende slik. Det går også fint an å være personlig, men jeg tror Stjernesøkeren har et poeng når hun sier at hun er mindre privat. Det som er helt sikkert, er at den følelsen hun har i forhold til at facebookprofilen har endret seg fra enn helt privat karakter til en mer faglig, den tror jeg hun etterhvert deler med ganske mange.
Hva når sønnen på ni år kommer på facebook? Jeg innrømmer det gjerne. Jeg har prøvd å få eldstemann inn på facebook. Fordi vi har flyttet har han flyttet fra en haug med gode venner. Jeg fant dem på facebook. Han var litt lunken til hele greia, men var enig i at det ville vært hyggelig å si hei til gamle kjente. Så vi startet innregistrering, for det står jo at det er gratis og for alle!
Når vi snakket santunder registrering, var det dette vi fikk opp. Bildet må med, motsetningen i det ble for fristende. Men så er det altså mange som ikke snakker sant på facebook. Mine barn gjør det med sine foreldres viten og vilje.
Hva skjedde? Eldstemann fikk kontakt med gamle klassekamerater og koser seg. Yngstemann spiller et byspill og bygger hus. Han har laget en quizgruppe hvor han legger ut et spørsmål i ny og ne for de som er med i gruppa. Vi er ikke så mange og flere av oss sitter i samme rom som ham når han legger ut spørsmålene – men han koser seg.
Mannen derimot fikk seg en nesestyver. For han brukte ord han slett ikke skal bruke i statusfeltet sitt – og ble rapportert inn av sønnen! Slikt går slett ikke an. Og et par venner av oss har mumlet frampå om lite kule foreldre som lar barna inn på deres område; går slikt an da?! Jeg tenker at dette ikke er så dumt, verken for niåringen eller førtiåringen. Niåringen hygger seg med å kunne si hei til besteforeldre, venner, søskenbarn og ja – foreldre som sitter i samme rom. Førtiåringen er faktisk den som er minst flink til å bevege seg på nett i følge en ny undersøkelse fra SINTEF. Petter Bae Brandtzæg, som nå må kunne sies å ha holdt på med forskning på nett i noen år, sier at:
(…) det er manglende erfaring med de sosiale mediene som gjør at nettbrukerne over 40 år gjør flere tabber enn de yngre. Mange blir ofte overrasket over hvem de har delt bilder og informasjon med.
- Noen blir veldig private og fortrolige på nettet, og det på en litt dum måte. Man utleverer en del ting som det egentlig er unaturlig å gjøre overfor en krets på flere hundre mennesker, sier Brandtzæg.
Så da tenker jeg at det er helt greit at vi alle må tenke oss om i forhold til hva vi sier og hva vi gjør. Og om det så er niåringen eller elleveåringen min som er korrekturen, så synes jeg vel egentlig bare det er litt kult!
Når verdener kolliderer
Foto: Spencer E. Holtaway/CC
Og det gjør de visst når mormor, mor og datter befinner seg på samme sted. På Facebook befinner de seg alle sammen. Det medfører det vi omtaler som colliding worlds. The keep-’em-separated dept (!) ved Techdirt sier at det blir omtrent som når George Constanza friker ut fordi kvinnen han dater blir venner med vennene hans. Når du må kjenne på den du var på ungdomsskolen fordi det popper opp folk du kjenner fra den gang, så kan det være en helt annen enn den du definerer deg som nå i sosial sammenheng. Den du er i jobbsammenheng er en annen enn den du er privat. Den du er som mamma er en annen enn den du er som venninne. Det er mange muligheter for sosiale sfærer som kan dunke borti hverandre.
Faglig Facebook
Det er mange og flere og flere som bruker facebook i en eller annen faglig sammenheng. På mange arbeidsplasser er det en naturlig og daglig del av arbeidet du gjør. Når jeg holder kurs i bruk av sosiale medier er det helt naturlig å vise fram hvordan facebook fungerer. Derfor har bruken både en personlig og en faglig karakter -samtidig. Balansegangen må settes og du må være bevisst. Denne blandingen har jeg levd med en stund og er egentlig komfortabel med den. Min konklusjon er at det du skriver må kunne gå i begge sammenhenger. Stjernesøkeren har også tenkt på dette:
Jeg tror ikke vi behøver å fleipe mindre, men kanskje tenke mer over at de som leser, mottakerne ikke ser oss og ikke nødvendigvis kjenner oss så godt – ergo holder man seg unna de største mulighetene for misforståelser. For de kan godt ende slik. Det går også fint an å være personlig, men jeg tror Stjernesøkeren har et poeng når hun sier at hun er mindre privat. Det som er helt sikkert, er at den følelsen hun har i forhold til at facebookprofilen har endret seg fra enn helt privat karakter til en mer faglig, den tror jeg hun etterhvert deler med ganske mange.
Hva når sønnen på ni år kommer på facebook?
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg har prøvd å få eldstemann inn på facebook. Fordi vi har flyttet har han flyttet fra en haug med gode venner. Jeg fant dem på facebook. Han var litt lunken til hele greia, men var enig i at det ville vært hyggelig å si hei til gamle kjente. Så vi startet innregistrering, for det står jo at det er gratis og for alle!
Illustrasjon: olava.wordpress.com
Når vi snakket santunder registrering, var det dette vi fikk opp. Bildet må med, motsetningen i det ble for fristende. Men så er det altså mange som ikke snakker sant på facebook. Mine barn gjør det med sine foreldres viten og vilje.
Hva skjedde? Eldstemann fikk kontakt med gamle klassekamerater og koser seg. Yngstemann spiller et byspill og bygger hus. Han har laget en quizgruppe hvor han legger ut et spørsmål i ny og ne for de som er med i gruppa. Vi er ikke så mange og flere av oss sitter i samme rom som ham når han legger ut spørsmålene – men han koser seg.
Mannen derimot fikk seg en nesestyver. For han brukte ord han slett ikke skal bruke i statusfeltet sitt – og ble rapportert inn av sønnen! Slikt går slett ikke an. Og et par venner av oss har mumlet frampå om lite kule foreldre som lar barna inn på deres område; går slikt an da?! Jeg tenker at dette ikke er så dumt, verken for niåringen eller førtiåringen. Niåringen hygger seg med å kunne si hei til besteforeldre, venner, søskenbarn og ja – foreldre som sitter i samme rom. Førtiåringen er faktisk den som er minst flink til å bevege seg på nett i følge en ny undersøkelse fra SINTEF. Petter Bae Brandtzæg, som nå må kunne sies å ha holdt på med forskning på nett i noen år, sier at:
Så da tenker jeg at det er helt greit at vi alle må tenke oss om i forhold til hva vi sier og hva vi gjør. Og om det så er niåringen eller elleveåringen min som er korrekturen, så synes jeg vel egentlig bare det er litt kult!
En liten oppdatering: de på 60 er enda mindre på sosiale medier enn de på 40 om det er en trøst – for noen ihvertfall ;-)
Opprinnelig publisert på olava.wordpress.com (3. mars 2010)