Sensurert – en blogg nær deg?

Blogger slettes. Søkemotorer begrenses. Websider blokkeres. Og ikke bare i Kina.

Mens sosiale medier gir en unik mulighet til å engasjere, kommunisere og møtes, er det også passende å spørre om hvor fri tale man egentlig har på verdensveven. Det pleide å hete at internettet var stedet uten filter, der data flyter fritt –  på godt og vondt. Hvem har vel ikke “bare sjekket en ting” på Wikipedia for å oppdage at tre timer plutselig har gått, og du har lært ti ting du ikke visste at du trengte å vite om sjøstjerner men ikke funnet det du lette etter?

Men internett er ikke like fritt som vi kanskje vil tro, og tiltak som i effekt hindrer fri ytring på nett økes. Google rapporterer f.eks at det har vært en tidobling av myndigheter som sensurerer informasjon fra 2002 til i dag. (Den gang hadde de tall som avslørte 4, i dag er tallet 40).

I Storbritannia tidligere i år ble en mann pågrepet på grunn av en twittermelding som spøkte med å sprenge Robin Hood flyplass dersom flyet var forsinket. De som anholdt ham visste forøvrig ikke hva Twitter var. I samme land får Joseph Wiseman, skribent for bloggen Seismic Shock, politiet på døren med ordre om å legge ned bloggen sin etter at innholdet har blitt klaget på av en prest han krangler med om anti-semittisme. I Australia har vi David Thorne som irriterer på seg folk i hytt og pine, og som offentliggjør mye av dette, blandt annet sin kommunikasjon med politiet som krever at han skal fjerne eller redigere ett useriøst blogginnlegg om narkotikahandel.

Det at man gjennom sosiale medier kan være personlige i det offentlige rom, har med andre ord vekket en rekke reaksjoner. De fleste brukere av sosiale medier er ikke journalister. De rapporterer ikke til et annet organ. De skriver hva som faller dem inn, på måten det faller dem inn, og legger det ut til syne for resten av verden. Dette er noe av det som gjør sosiale medier interessante; nye stemmer kan høres, meninger kan presenteres, historier kan fortelles. Graden av fakta og synsing vil være svært variabelt, men det er slik det må bli når man har en åpen arena.

Det virtuelle rommet ignorerer dessuten i stor grad de fysiske og geografiske grensene. Vi kan blogge i Norge om hendelser andre steder i verden. Så hva skjer når norske bloggere skriver om anklager mot tyske Ecolog om smuglig av narkotika, og deretter får henvendelser fra Ecologs advokater med beskjed om å ikke bare fjerne referansene til artikkelen, men i tillegg ikke offentliggjøre det faktum at en slik henvendelse har tatt sted?

Det stikker uansett et hull på ideen om at på internett, der går alt an, at der kan man si hva man vil. Og det er greit å vite om at disse tingene skjer, om at det ligger mer ekstern interesse i boltringen som skjer på sosiale medier enn hva det tilsynelatende ser ut som. Google tok nylige de første skrittene i å rapportere på kravene de får fra myndigheter om å oppgi informasjon om brukere og tjenester og om å fjerne data. De fleste organisasjoner rapporterer forøvrig ikke på slike ting, men kanskje det er på tide at de begynte?

Vi kan for eksempel nevnte at WordPress nylig blokkerte blogger som kritiserte akademikeren Howard Newby etter press fra Newbys advokater. Hvor mange andre blogger som blir tvunget til å sensurere seg selv, er det veldig vanskelig å si. WordPress rapporterer ikke åpenlyst på dette. Og The Bristol Blogger, som er en av bloggene som ble nedlagt, er nå bare åpen for inviterte lesere.

Her er det stort rom for mer gjennomsiktighet. Saken med sensur er jo at man ikke vet hva som har blitt sensurert. Vet man at sensuren øker generelt sett, er det vanskelig å vite hva som plutselig er borte, og nøyaktig hva man kan stole på. Om internett blir et sted beskyttet for kontroversielle meninger, eller et sted der krititikk mot selskaper, holdninger og myndigheter ikke fritt kan uttrykkes, forsvinner en viktig arena for åpenhet og debatt.