Bloggplukks interiørredaksjon anbefaler poster ut Juni, mens resten av redaksjonen har tatt sommerferie.  Våren har vært preget av en del uforutsette komplikasjoner, men vi er en erfaring rikere og kommer tilbake sterkere til høsten. Vi ønsker alle en god sommer!

Det er ikke bare bloggerne som kan kritiseres for å være selvsentrerte

Dette er kanskje den vanligste kritikken å gi av de nye mediene: at de først og fremst er verktøy for iscenesettelse av oss selv. Når bloggerne skriver om verdensbegivenheter er det gjerne fra deres eget ståsted med seg selv som hovedperson. Det er ikke de store sakene som er i fokus – det er meg, meg, meg.

Da jeg leste Aslak Nores Ekstremistan slo det meg at denne billige kritikken like gjerne kan rettes mot forfattere(n). Nore bruker nemlig seg selv og sine opplevelser som referanseramme for utviklingen av et flerkulturelt Norge, og det fungerer ikke alltid like godt. Han beskriver utviklingen med henvisning til fotballspillere han har spilt med, medsoldater han har vært i slosskamp sammen med, venner og naboer i verdensmetropolen New York. Det topper seg med at forfatteren møter professor Robert Putnam, som er “så uformelt kledd og fri for arrogante pretensjoner at det er lett å glemme at dette er en av de siste tiårenes mest innflytelsesrike samfunnsforskere.” Kanskje overreagerer jeg, men jeg synes Nores stolthet over å ha møtt Putnam skinner litt for sterkt gjennom. Og jeg synes det går igjen i hele boka.

Så leste jeg Simen Sætres Petromania og begynte å tenke meg om. Også her plasserer forfatteren seg selv i sentrum, og forteller om f eks problemene med å skaffe visum, følelsen av å bli sett på som uforskammet rik, og vanskelighetene med å få innsyn i Statoils virksomhet i Angola. Men fokuset på forfatteren er først og fremst et verktøy for argumentet – i Sætres tilfelle at oljerikdommen forandrer oss på en måte som er vanskelig å se fra innsiden. Dette er et argument som blir tydeligere av å fortelle hvordan en nordmann opplever å reise til samfunn vi tror er radikalt annerledes fra vårt eget.

Og etter å ha lest Kjetil S. Østlis Politi & Røver (en forferdelig god bok) forstår jeg at kritikken om selvsentrerte forfattere er for enkel. Det som gjør denne boka til noe mer enn en fascinerende fortelling om norsk organisert kriminalitet, er nettopp forfatterens fortellinger om hvordan han selv opplever det å møte disse hardbarkede typene. Etter møtet med Jan Kvalen, en sikkerhetsvakt som ble torpedo og sentral i oppbyggingen av Tveitagjengen, skriver Østli (på side 241):

Jeg tenkte også på ham fordi han hadde påvirket meg. Med alt snakket om svakhet. Eller rettere: Kampen for å unngå svakhet. Svakhet kvernet i hodet mitt når jeg jogget, når jeg tørket støv, når jeg så meg selv i speilet om morgenen. Jeg tenkte så mye på svakhet at jeg lurte på hva styrken min var.

Han tenkte på det mens han tørket støv. Kontrasten mellom “den bebrillede akademikeren” og de tøffe gutta blir dermed vel så viktig som kontrasten mellom politi og røver. Og problematiseringen av mannsrollen blir etterhvert like interessant som beskrivelsen av det kriminelle miljøet.

Og hva betyr dette for bloggerne?

Det betyr at å gi av seg selv kan være et effektivt verktøy for å fremme et argument, så lenge man er beskjeden nok til ikke å ta hele rampelyset selv.

(Dette er en redigert versjon av et tidligere innlegg på Kristians notisblogg.)

Foto: Privat

Det er mandag morgen, jeg sitter på min arbeidsplass og forbereder dagens norsktimer for mine elever, kjenner lukten av nytraktet kaffe fra kaffekoppen ved siden av meg, multitaskende på PC-en og iPhone, har akkurat lest, kommentert og tvitret både på Facebook og Twitter. Nyter å multitaske sammen med den hyggelige småpraten på kontoret med kollegene, det sosiale livet på arbeidsrommet går i takt med de sosiale medier og oppdatering av status, tvitring og kommentarer. iPhone signaliserer innkommende melding, jeg sjekker, det er SMS fra min datter som leser til eksamen i psykologi: “-God sosial støtte forhindrer depresjon blant hjertepasienter-, leser jeg om nå, så det er jammen godt du er så sosial og har så mange gode venner som bryr seg:) Ha en god dag! Glad i deg! – ” Jeg svarer på SMS raskt tilbake: “Og sosial støtte fra fantastisk familie og sosial katt:-) Glad i deg!” Så må jeg snu meg vekk en liten stund, kollegene på arbeidsrommet må ikke se at jeg fikk tårer i øynene, for med ett ble jeg så inderlig glad over det sosiale livet jeg lever.

Det er ikke mer enn halvannet år siden jeg falt om med hjertestans og fikk livet tilbake i gave. Når livet plutselig blir snudd opp ned, og man må begynne å tenke på nytt, ser man for alvor verdien av sosial kontakt og godt nettverk. For meg har familien min, katten min og alle vennene mine betydd mer enn mest. Men også det sosiale fellesskapet jeg opplever å være en del av på Facebook og Twitter beriker meg, de sosiale medier der folk vet, men ikke røper mer enn det de skal, der det kommenteres raust og tvitres kort med smilefjes og små hyggelige oppmuntringer, gir en indre styrke og følelse av tilhørighet. Jeg gleder meg over det ekte, av lukten av sterk kaffe på morgenen, av dagens ferske aviser, av lyden fra radioen sammen med malende katt på fanget, av kommentarer og svar på Facebook og Twitter. Det er mitt sosiale liv før huset og nabolaget våkner, Pus og jeg sammen med mine følgere på de sosiale medier, de som betyr så mye mer for meg enn de selv vet om. De skulle bare visst! Jeg har det så inderlig godt, både hjemme og på jobb. Jeg er så glad dere er her alle sammen

Reidun Beate fikk ideen til Femelle for ett år siden

Liker du kvinneblader og har interesse for blogging? Da kan nye Femelle.no være den perfekte kombinasjonen for deg. Reidun Beate er kvinnen bak prosjektet som etterhvert har fått med mange populære unge bloggere på laget.

Hvordan ble Femelle til?

Jeg fikk idèen for omtrent 1 års tid siden. Savnet et nettsted hvor man kunne lese artikler for kvinner og som samtidig hadde en god del blogginnhold. Etter mye fantasering om et slikt sted begynte jeg å planlegge og kladde opp forslag til design, artikler og annet innhold. Jeg var veldig usikker i startfasen på om dette var noe som kom til å bli bra, men etter positiv respons fra både Ulrikke og Carina bestemte jeg meg for å kjøre på med drømmen min! Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått med meg så gode skribenter! Kort tid etterpå ble Binka (elefantzonen.com) ferdig med designet og siden var klar for lansering.

Hva har vært den største utfordringen?

For å være helt ærlig, så liker jeg alt som har med jobben å gjøre. Det som kanskje har vært vanskeligst for meg er nok at jeg måtte lære meg å bli mye strengere og bestemt. Heldigvis har jeg en skjønnhetsansvarlig som hjelper meg når jeg føler meg usikker.

Hva har vært morsomst?

Det morsomste har definitivt vært responsen fra bloggNorge. Vi har tross alt fått linkestøtte fra 12 talentfulle bloggere. Det hjelper ganske mye. Vi får en annonse på deres blogg og de får deres bildelogo på forsiden av Femelle. Jeg må også nevne en annen positiv ting – designet. Første gangen jeg fikk se det ble jeg så forelsket. Både jeg og de andre skribentene elsker det!

Hvem er målgruppen deres?

Unge kvinner cirka mellom 15 – 30 år. Altså er målgruppen vår ganske bred. Vi prøver så godt vi kan å oppdatere med artikler som kan være relevant for alle, men selvsagt hender det at vi må fokusere på de litt yngre eller de litt eldre. Jeg kan si det slik: Alle kvinner som finner interessant lesemateriale på Femelle er målgruppen vår!

Vet du om andre kvinneblader som kun finnes på nett? Tror du det er fremtiden?

Bladmagasiner som Det Nye, Woman og Cosmopolitan er jo også på internett, men de oppdater ikke så ofte (synes jeg). Kvinneguiden.no har jo en fantastisk flott side for kvinner, men forskjellen mellom oss og dem er at jeg føler vårt materiale er for de som er litt yngre. Pluss at vi inkluderer bloggmateriale som selvfølgelig er populært nå for tiden. Jeg er råsikker på at nettbaserte kvinneblader er fremtiden. Folk blir bare mer og mer aktive på internett.

Hva er målet deres?

Vi har et ganske stort mål egentlig – Å bli Norges mest leste kvinnemagasin på nett. Visjonen vår er å få 500 000 lesere i uken. Vi har en stor jobb å gjøre, men med en god porsjon innsats og positivitet skal vi klare det!

Sjekk ut Femelle her: http://femelle.no/

Mens sosiale medier gir en unik mulighet til å engasjere, kommunisere og møtes, er det også passende å spørre om hvor fri tale man egentlig har på verdensveven. Det pleide å hete at internettet var stedet uten filter, der data flyter fritt –  på godt og vondt. Hvem har vel ikke “bare sjekket en ting” på Wikipedia for å oppdage at tre timer plutselig har gått, og du har lært ti ting du ikke visste at du trengte å vite om sjøstjerner men ikke funnet det du lette etter?

Men internett er ikke like fritt som vi kanskje vil tro, og tiltak som i effekt hindrer fri ytring på nett økes. Google rapporterer f.eks at det har vært en tidobling av myndigheter som sensurerer informasjon fra 2002 til i dag. (Den gang hadde de tall som avslørte 4, i dag er tallet 40).

I Storbritannia tidligere i år ble en mann pågrepet på grunn av en twittermelding som spøkte med å sprenge Robin Hood flyplass dersom flyet var forsinket. De som anholdt ham visste forøvrig ikke hva Twitter var. I samme land får Joseph Wiseman, skribent for bloggen Seismic Shock, politiet på døren med ordre om å legge ned bloggen sin etter at innholdet har blitt klaget på av en prest han krangler med om anti-semittisme. I Australia har vi David Thorne som irriterer på seg folk i hytt og pine, og som offentliggjør mye av dette, blandt annet sin kommunikasjon med politiet som krever at han skal fjerne eller redigere ett useriøst blogginnlegg om narkotikahandel.

Det at man gjennom sosiale medier kan være personlige i det offentlige rom, har med andre ord vekket en rekke reaksjoner. De fleste brukere av sosiale medier er ikke journalister. De rapporterer ikke til et annet organ. De skriver hva som faller dem inn, på måten det faller dem inn, og legger det ut til syne for resten av verden. Dette er noe av det som gjør sosiale medier interessante; nye stemmer kan høres, meninger kan presenteres, historier kan fortelles. Graden av fakta og synsing vil være svært variabelt, men det er slik det må bli når man har en åpen arena.

Det virtuelle rommet ignorerer dessuten i stor grad de fysiske og geografiske grensene. Vi kan blogge i Norge om hendelser andre steder i verden. Så hva skjer når norske bloggere skriver om anklager mot tyske Ecolog om smuglig av narkotika, og deretter får henvendelser fra Ecologs advokater med beskjed om å ikke bare fjerne referansene til artikkelen, men i tillegg ikke offentliggjøre det faktum at en slik henvendelse har tatt sted?

Det stikker uansett et hull på ideen om at på internett, der går alt an, at der kan man si hva man vil. Og det er greit å vite om at disse tingene skjer, om at det ligger mer ekstern interesse i boltringen som skjer på sosiale medier enn hva det tilsynelatende ser ut som. Google tok nylige de første skrittene i å rapportere på kravene de får fra myndigheter om å oppgi informasjon om brukere og tjenester og om å fjerne data. De fleste organisasjoner rapporterer forøvrig ikke på slike ting, men kanskje det er på tide at de begynte?

Vi kan for eksempel nevnte at WordPress nylig blokkerte blogger som kritiserte akademikeren Howard Newby etter press fra Newbys advokater. Hvor mange andre blogger som blir tvunget til å sensurere seg selv, er det veldig vanskelig å si. WordPress rapporterer ikke åpenlyst på dette. Og The Bristol Blogger, som er en av bloggene som ble nedlagt, er nå bare åpen for inviterte lesere.

Her er det stort rom for mer gjennomsiktighet. Saken med sensur er jo at man ikke vet hva som har blitt sensurert. Vet man at sensuren øker generelt sett, er det vanskelig å vite hva som plutselig er borte, og nøyaktig hva man kan stole på. Om internett blir et sted beskyttet for kontroversielle meninger, eller et sted der krititikk mot selskaper, holdninger og myndigheter ikke fritt kan uttrykkes, forsvinner en viktig arena for åpenhet og debatt.

Twitter er en mikrobloggingstjeneste der man har 140 tegn til å uttrykke det man måtte føle for. Her kan du lese mer om hvorfor jeg har falt totalt for denne tjenesten og hvor mye positivt som har kommet ut av det for meg.

Andre mennesker kan følge deg og får dermed opp dine oppdateringer i sin feed. Det samme gjelder da også for de du velger å følge. Akkurat som en blogg og statusmeldinger på diverse andre nettsamfunn, så kan man her twitre om akkurat det man føler for. Noen twitrer om bestemte temaer og emner, andre twitrer om helt vanlige og hverdagslige ting.

Twitter består av alle slags type mennesker. Der finnes det både aviser, store selskaper, kjendiser, vanlige mennesker, nettsteder o.l. Twitter blir på denne måten en veldig stor kilde til informasjon av ulike typer, enten det er hendelser som nettopp har skjedd eller at man lurer på noe.

Tjenesten fungerer også ypperlig til å få nye kontakter, enten det er snakk om profesjonelle kontakter innenfor det man jobber med eller personlige kontakter. Det er veldig lett å finne mennesker man har en del til felles med, nettopp utifra hvordan hele tjenesten er bygget opp.
Twitter ble lansert for offentligheten i juli 2006 og har siden den gang bare vokst. Mitt inntrykk er dog at det fortsatt er veldig mange som ikke helt ser poenget med Twitter. Jeg må til stadighet forklare hva som er så bra med denne tjenesten og hvorfor jeg er så glad i det. Det kan virke som at Twitter er litt vanskelig å få tak på med mindre man faktisk er litt interessert i det. Her må man aktivt finne mennesker å følge og man bør helst vite på forhånd hva man er interessert i å lese om på sin feed. Dessuten lønner det seg å delta aktivt iform av diskusjoner og dialoger. Tjenesten blir på denne måten mye mer interessant enn om man bare er en passiv bruker.

Undertegnede ble medlem i april 2008 og har nå altså vært gift med denne tjenesten i to år. Jeg var ikke like aktiv i starten som det jeg er nå, men da jeg først oppdaget hvor mye man kan lære ved å faktisk ta del i diskusjoner og å snakke aktivt med mennesker man følger, da våknet interessen seriøst til live. Plutselig var man ofte den første i vennekretsen som hadde hørt om det siste av nyheter o.l nettopp fordi man hadde lest om det på Twitter.

Etterhvert gikk det også opp for meg hvor fantastisk dette er med tanke på hendelser. Det har nå blitt standar prosedyre for meg å twitre om konserter o.l som jeg er på. Etter hver tilstelning tar jeg også ett kjapt søk på Twitter og finner dermed ofte nye mennesker å følge, som har vært på samme tilstelning som meg selv. Det å være på en konsert, seminar, demonstrasjon eller hva det nå måtte være og samtidig kunne dele det med andre mennesker som også er der, det er rett og slett en veldig fin ting. Og det å ha muligheten til å følge med på Twitter hvis man ikke har muligheten til å være der selv er enda en av fordelene med å være medlem på Twitter.

Jeg for min del har falt totalt for denne tjenesten. Jeg har fått gode venner som jeg nå aldri ville vært foruten, takket være Twitter. Jeg har fått diverse tilbud om jobbing o.l takket være Twitter. Jeg har oppdaget ny musikk, film og mange nye nettsteder takket være tips fra mennesker jeg følger. Et annet positivt element med hele denne tjenesten er det faktum at det går ikke en eneste dag uten at et eller annet menneske der inne får meg til å bli glad. Selv på en gråværsdag uten like kan en fin liten kommentar fra hvemsomhelst gjøre hele dagen litt lysere.

Mitt tips til dere alle er, som du antageligvis har gjettet deg til nå: Bli medlem av Twitter. Ta aktivt del i tjenesten. Følg mennesker (Til din store glede kan du også finne Bloggpuls på Twitter) og bland deg inn i diskusjoner som du aldri trodde du ville turt å si ett ord i. Du kommer bare til å bli positivt overrasket.

Foto: larskflem/twitter

Noen av de største avisene i Norge kommer aldri mer til å bli det de var. De kommer ikke engang til å fortsette å være det de er. De kommer til å klamre seg til livet mens all mening langsomt suges ut av dem, for det er slik aviser dør: Langsomt og smertefullt, ikke minst for leserne.

Tradisjonelle aviser sliter, og det spekuleres mye i hvordan medier vil se ut om få år. Internett og  sosiale medier har blitt beskyldt for å være skyld i avisenes død, men også spådd å være avisenes fremtid. Det er vanskelig å si hva som skjer videre, men synes du temaet er interessant kan du kanskje bli litt klokere av å lese Sven Egil Omdals fantastiske gjennomgang av historien, spådommene, mulighetene og tanker om hvordan det kan gjøres.

Artikkelen er publisert i Samtiden nr. 1/2010, men kan også leses i Omdals blogg (link).

I hele etterkrigstiden har norske redaktører reist til USA for å studere avisutvikling. Nesten fnisende av ærbødighet har de fått slippe inn i skyskraperne til The New York Times, Washington Post, Boston Globe, Chicago Tribune og Los Angeles Times for å lære å lage kvalitetsaviser. Svært sjelden har noen minnet gjestene på at alle disse avisene kommer ut i millionmarkeder og at de alle har en husstandsdekning som ville vært en katastrofe i Norge. Hvis man virkelig ville forstå hvordan en avis klarer å beherske sitt marked, burde strømmen gått motsatt vei. Amerikanerne burde dratt til Dalane Tidende, som i Gunnar Kvassheims redaktørtid var oppe i en husstandsdekning på 102 prosent.

Wimp og Spotify

Det hele begynte som en vanlig anmeldelse av Wimp til iPhone hos iPod1, men utviklet seg til å bli en aldri så liten skandale for Telenor og Aspiro (Thomas Moen).

Wimpgate handler om Thang Man Tran som jobber for Telenor med programmet Wimp og som i lengre tid har forsvart Wimp og Telenor og vært negativ til konkurrenten Spotify i diverse forum under forskjellige anonyme brukernavn. Han har også vært ivrig på å kritisere skribentene bak artikler som favoriserer Wimp. Når en av dem er i ferd med å avsløre ham nekter han krasst, noe som er med på å gjøre saken så stor som den har blitt.

Thomas Moen trekker paralleller til en annen sak:

Saken kan minne litt om Drittunge/warnerfail saken fra i fjor hvor en som representerte Warner Music i Norge uttalte seg svært uhøflig til Even Sandvold Roland via Twitter, noe som spredde seg over hele verden iløpet av få timer.

Les hele posten og en grundigere innføring i saken i Moens blogg.

På den andre siden står Henriette Hedløv fra Kjøkkenfesten, som mener at wimpgate er ingen krise:

Dette er ingen stor krise for hverken Telenor, WIMP, Aspiro eller Platekompaniet. Det er tydelig at dette ikke er et bestillingsverk fra noen av partene.  Jeg er også uenig når denne saken sammenlignes med “warner meets drittungen” fra i fjor, som inneholdt et maktelement som ukens WIMP case ikke har. Dette er rett og slett en personlig krise for han det gjelder, og en påminnelse om at bedrifter trenger retningslinjer for sine ansatte.

Vedløv har også medlidenhet med Tran som plutselig er i veldig hardt vær i forhold til hva han har gjort:

Dette er også et et bevis på selvjustisen som er i sosiale medier. Her forventes det at man er ærlig og redelig, og at man sier hvem man er. Den stakkers telenoransatte ble så til de grader tatt med buksa nede. Enhver som har vært ute en vinterdag før vet hvor vanskelig det er å legge seg flat ved første slag. Jeg synes vi skal tilgi ham. Han kommer ikke til å gjøre det igjen, og mange med ham.

Trykk her for å følge Wimpgate på twitter.

Blogging har blitt et fenomen blant ungdom, møter du ei jente på gata mellom 13 og 19 år, er det bomsesikkert at hun har en blogg. Og som alt annet som er i vinden blant unge, blir vi såklart påvirket av det, det toppbloggerene mener, sier, kler seg i og gjør, fanges opp av norges ungdom, og de som ikke gjør som de, blir nesten utsøtt av samfunnet og sett på som avvikere. Ingen har sagt det, men vi vet det likevel, det bare er sånn, det har bare blitt sånn, og ingen tør å si seg imot, fordi ingen andre gjør det heller.

Jeg blogger selv, selvfølgelig gjør jeg det, og har gjort det i flere år, og opp igjennom årene med blogging har jeg tydelig sett bloggsamfunnet forandret seg fra det fine, saklige og interessante det var da jeg begynte, til det meningsløse, rosa, tyggisboblesamfunnet med selvreklamering og konkurranse om lesere som det har blitt de siste månedene. Enten har jeg vokst ifra bloggingen, eller så har bloggingen blitt en hobby for småjenter som kun higer etter å bli den neste Voe.

Blogg, hva de store bloggerne har skrevet den siste uka, hvem som har gått fra 4 til 5 plass på topplisten, hvilke bloggere som har blitt sammen, stripet håret eller blitt gravide er daglige tema landet over når gjengene møtes igjen på skolen mandag morgen etter en helg med festligeter – og blogglesning. Vi kommer ikke unna det, blogging er den nye folkesporten.

Selv om du nekter og innrømme det, er det en liten del av deg, langt inne, som skulle ønske du lå på den lista, blant de store, bli oppdaget, kjent og snakket om, for å ha skrevet om livet ditt. Du hater å tenke på det, men du syns det er en fin fantasi, og det er jo sunt å drømme seg bort en gang i blant.

Kanskje det ikke er en mening, det er ikke produktivt, ikke redder det verden, gir deg 6′ere på skolen, eller gir deg noe å leve for, men du gjør det, fordi alle andre gjør det. Fordi du er ung, og påvirkes av verden. Derfor blogger du, underbevistheten din har gjort det mot deg. Aldri i verden om du greier å slette bloggen din, bare for å vise at du ikke påvirkes, men istedet blogger du om at du skulle slette bloggen.

Derfor blogger du. Eller?

Daniel Drezner i radioprogram om blogging, Foto: eszter/flickr

I artikkelen The power and politics of blogs (2008) presenterer professorene Henry Farrell og Daniel Drezner en nyttig modell for hvordan små og spesialiserte blogger kan sette rammene for politisk debatt.

Utgangspunktet er dette: både linker og lesere er ujevnt fordelt i bloggosfæren. Mens noen få blogger har mange lesere og innkommende linker, blir de aller fleste bloggene bare lest av noen få.  Den ujevne fordelingen av lesere kan framstilles som en ”lang hale” slik som Wireds Chris Anderson har skrevet om.

Et lite mindretall av bloggerne er altså spesielt innflytelsesrike. Disse elitebloggerne har ofte journalister, redaktører og andre opinionsdannere som faste lesere, og fungerer som samlingspunkt for likesinnede småbloggere.

Den store mengden av bloggere, derimot, bare pusler med sitt. Kanskje skriver de om sine smale interessefelt, eller om saker de mener er oversett, glemt eller feiltolket av de store mediene. Men når en av disse småbloggerne kommer over nye politiske avsløringer eller argumenter som er viktige for den store politiske debatten, blir bloggpostene deres gjerne fanget opp av elitebloggerne. Og med omtale på elitebloggene er veien (ganske) kort til de store mediene.

Poenget til Drezner og Farrell er altså at bloggosfæren kan fungere som et system for å løfte gode argumenter og spisskompetanse opp fra folkedypet – via elitebloggerne – og videre ut i de store mediene.

Det er flere eksempler på at dette har skjedd i USA: med den såkalte Rathergate, der konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk ved 60 Minutes-redaksjonen, som den kanskje mest kjente.

Gjelder dette i Norge?
Da jeg skrev om dette på bloggen min for en stund tilbake, ba jeg om eksempler på denne typen saker fra Norge. Olav Anders Øvrebø tipset om debatten som fulgte Regjeringens forslag om å revidere blasfemi-paragrafen i 2007/2008: Regjeringens pressemelding om lovforslaget ble sendt ut rett før jul 2008, og forsvant under radaren til de store mediene. Etter hvert ble imidlertid debatten i bloggosfæren for sterk til å overse, og saken endte til slutt med at Regjeringen trakk lovforslaget. Olav Anders har skrevet en grundig bloggpost om dette.

Blasfemi-saken virker som et eksempel på at bloggere kan være agendasettere. Men er det andre saker som har utspilt seg på samme måte? Jeg kommer ikke på noen.

Skeptikeren i meg tenker at den norske bloggosfæren er annerledes enn den amerikanske på et par grunnleggende punkter. Først og fremst: den norske bloggosfæren er langt mindre politisk enn den amerikanske. Riktignok er topplistene på blogg.no og blogglisten.no svært uoffisielle, men de tyder på at de mest leste norske bloggerne ikke skriver om politikk. Og med Stopp DLD-kampanjen som et hederlig unntak: norske bloggere er sjelden aktivistiske. Sammenliknet med mekanismen Farrell og Drezner foreslår går det dessuten  få linker fra storbloggerne til de små og smale.

Jeg håper ting forandrer seg, men inntil videre kan dette kan bety at norske bloggere rett og slett ikke er så viktige.

——————–
Henry Farrell bidrar til fagbloggene Crooked Timber og The Monkey Cage.
Daniel Drezner blogger hos Foreign Policy.